Kulturhusets historie
Ord og opplevelser fra Kai Andersen
Halden Gutteskole – En guttehær, en ørefik og en godtebutikk i skjul
La oss reise tilbake til Halden, 1881. Mens resten av verden var opptatt med industriell revolusjon og å oppdage bakterier, hadde Halden en helt annen prioritet: Å holde gutter og jenter langt unna hverandre – for moralens skyld, selvsagt. En tidligere skoleinspektør mente nemlig at det kunne oppstå «moralsk fare» om unge piker og kjekke gutter satt og pustet samme luft i klasserommet. Resultatet? Halden Gutteskole!
Men hvem skulle betale for denne testosteronladede institusjonen? Jo – og hold deg fast – Brennevinssamlaget. Ja, det stemmer. Skole bygget på spritpenger! I dag ville det kanskje vært sett på som litt… problematisk, men den gang i 1881 var det helt naturlig at man tok seg en dram og sa: «Nå bygger vi skole, gutter!» Ikke nok med det – samlaget sørget for at skolen fikk kontorpapir, blyanter og kanskje en og annen ny pult i mange år etterpå. Totalt kostet herligheten 116.000 kroner, og nei, det var ikke i Monopol-penger.
Gutteskolen: Der slag med linjal var like vanlig som gangetabellen
Gutteskolen var ikke for sarte sjeler. Fikk du deg en ørefik? Vel, det var ikke bare sosialt akseptabelt – det var nærmest forventet. Kom du hjem og klagde til pappa, fikk du svaret: «Den har du sikkert fortjent.» Miljøet var, for å si det forsiktig, robust. Stille i timen betydde stille, og uro i klasserommet kunne føre til spontan klapsing med linjal – uten forvarsel.
Gymtimen foregikk i et eget bygg, i dag kjent som stedet hvor Kai Andersen senere drev platestudio. Dusjing? Nei. Kroppsvask etter gymmen ble tydeligvis oppfunnet først i 1960. Frem til da var det bare å svette videre.
«Pranga», «Simpa» og skumle lærere med vinsmak
De minste (1.–3. klasse) hadde egen skolegård, en slags førskoleversjon av fengselsgård, kun tilgjengelig via et trangt inngangsparti kalt «pranga». Det høres kanskje ut som en underjordisk tunnel i et Tolkien-univers, men det var bare en passasje. Herfra var det kort vei til legendariske Simpa, en godtebutikk med så lite areal at man nesten måtte gå ut for å skifte mening.
Vi fikk ikke lov til å handle der i skoletiden, men barn er jo som kjent eksperter på kreativ sivil ulydighet. Løsningen? Lag en levende mur av gutter ved skolegårdgjerdet og send Tore Holm Olsen som smugler gjennom sprinklene. Tore var nemlig eneste som klarte å klemme seg gjennom – en slags barneversjon av Mission Impossible. Når vakthavende lærer stod ved «Skuret» oppe ved Fredrikshald Teater, var det «go time». Tore løp som en gaselle, kjøpte knekk og kandisukker, og returnerte med godteri som ble delt ut som helgens nattverd.
Bjørn Gunnar Olsen – forfatter og partileder i 7. klasse
I rekken av legendariske elever finner vi Haldens senere store forfatter Bjørn Gunnar Olsen. Allerede i 7. klasse startet han den håndskrevne «Rekkeavisa», som kun var tilgjengelig for medelever i den hellige pultrekka – dørrekka. Den trykte pressen fikk bare se langt etter. Samme år grunnla han også «Olsens Radikale», et politisk parti for Gutteskolens elite. Hvem vet – hadde han blitt værende i politikken, kunne Halden hatt sin egen radikale statsminister!
En epoke tar slutt
Etter nesten 90 år som guttebastion, måtte skolen til slutt gi etter for likestillingen. I 1970 slapp jentene inn portene, og Gutteskolen ble til Sentrum skole. Noen gutter ble så traumatiserte av denne sammenslåingen at de fremdeles skjelver litt når de hører ordet «jente». Skolen levde videre som Sentrum skole frem til 1984, før den ble Halden bibliotek og senere Halden Kulturhus. Og her står den den dag i dag, kledd i ny kulturell drakt – men fortsatt med minner om svette gymtimer, smuglet sukker og spente ører.
Noe av det mest dramatiske jeg var med på hendte når jeg gikk i 7. klasse i 1955 og hele denne historien kan du lese om under.
DRAMATISK EKSPLOSJON
I enden av uværsskuret lå guttedoen. Døra inn dit var alltid åpen, og urinlukta var påtrengende. Ungene holdt seg som regel på en viss avstand i leken for å unngå stanken. I det hele tatt innbød ikke doen til noe besøk. Det var bare i ytterste nødsfall. På tross av det, hadde Tom, Roger og Jan-Erik funnet plass inne i en av toalettbåsene, den med svingdør. Døra ble holdt åpen slik at Roar, Ulf og Oddvar også kunne følge eksperimentet de holdt på med der inne. Her kunne de være i fred og utforske det Tom hadde i hendene.
Året var 1955 og kameratene fra barnehjemmet i Festningsgata ønsket å skape en 17. mai-feiring med riktig smell i. Kinaputtene som kunne kjøpes på svensk side av Svinesund var for puslete. De ville lage noe med langt mere trøkk. Derfor hadde de kvelden i forveien på ulovlig vis forsert sperringene rundt anlegget der arbeidet med ”Atomen” forgikk. De lot dynamitten ligge, men tok med seg noen sprenghetter, også kalt knallperler. Planen var å plukke ut sprengkraften i disse og lage små, primitive smellbomber for å skape litt ekstra liv på nasjonaldagen.
Disse guttestrekene skulle bli skjebnesvangre. Lite ante de hvor farlig det var å leke med så kraftige saker. Guttene tok med seg knallperlene på skolen og Jan-Erik brakte byttet ned i sløydsalen. På sløydbenken prøvde han å skjære sprenglegemet i to uten å lykkes. Roger og Tom var nysgjerrige og fulgte spent med. Sprenghetta ble bare litt bøyd. Da ble de enige om å møtes på guttedoen i friminuttet. Flere hadde fått nyss om at spennende eksperimenter var på gang. De stod tett samlet da Tom holdt sprenghetta i den ene hånda. Med den andre tok han fram en fyrstikk for å pirke ut innholdet der lunta skulle sitte. Jan-Erik holdt et toalettpapir under for å samle opp det ventede kruttet. Det drysset først ut noe som lignet sagmugg.
Plutselig skar et voldsomt lysglimt ut i rommet, etterfulgt av et kjempesmell. Det skingret i glass, og dører ble løftet av hengsler. Eksplosjonen rystet hele skolekvartalet. Det lød smertehyl fra skoledoen. Tragedien var et faktum. Tom mistet tre fingre, og skadet den fjerde. Det var blod oppetter veggene, og rester av fingertuppene satt igjen i taket. Forskremte skoleunger ble vitne til seks kamerater som i sjokk kom vaklende og blodige ut.
Et av vitnene var Hans Petter Wille som hadde stått rett utenfor dotrappa og kastet ”lue-ball” gjennom takbjelkene i le-skuret. Han kunne se Tom vri seg i smerte og holde rundt hånda som bare hadde to fingre tilbake. Det var tydelig at han også hadde skadet et øye: en splint hadde truffet. Jan-Erik så ut til å sluppet fra det med en flenge i leppa, mens Roger holdt seg til venstre øye.
På lærerværelset var det oppstandelse, og flere lærere kom løpende. Ole B. Stene tok kommandoen og skaffet seg raskt oversikt over guttenes tilstand. Han hastet inn på doen og kom ut igjen med tre avskutte fingre lagt i et lommetørkle. Veien til Dr. Vatne i nabobygget var kort. Underveis til legen jamret Tom seg og sa hikstende til Stene: – Jeg kan ikke se på det ene øyet! Da svarte en fattet lærer: – Ti stille gutt, det får legen avgjøre! (Fra boka ”Vi – Guttane på Gutteskolen”.)
Det endte med at Dr. Vatne sendte Tom og Roger videre med ambulanse til øyenlege ved Sarpsborg Sykehus. Roger kunne dra hjem samme dag, mens behandlingen av Tom ble mer langvarig. I skolegården var det en form for kaos etter dramaet som hadde utspilt seg. Der var det kø inn til doen for å beskue rester av fingertupper som hadde klisteret seg til taket. (Fra boka ”Vi – Guttane på Gutteskolen”.
Ja, dette var noe som skjedde mens jeg gikk på Gutteskolen i 50-årene. Mye mere enn dette selvfølgelig, men det vil det falle for langt å komme inn på her. Vil du lese hele historien om Gutteskolen må du ta deg en tur på Halden Bibliotek og låne boka ”Vi – Guttane på Gutteskolen” av Reidar Olaussen Nordsjø og Kai Andersen. Boka er forlengst utsolgt i både bokhandel og hos forfattene.
Så neste gang du går forbi Halden Kulturhus, ta et øyeblikk. Lytt nøye. Kanskje du hører ekkoet av en linjal som smeller i pulten, latter fra dørrekka – eller bare lyden av Tore som kiler seg gjennom gjerdet for å kjøpe knekk.
Halden Gutteskole: Bygget på brennevin, drevet på disiplin, og full av historier som fortjener å bli fortalt – helst med et smil.
– Kai Andersen